0

Flukten på seilbåten

    Publisert 05.12.2015 klokka 13:55 i kategorien Hjemmeside

 

Nå har det gått noen dager siden vi hev oss i båtene i full panikk. Jeg er sliten. Skjønner lite. Sjøen var jævlig. Kaldt. Bølgete. Satt som sild i tønne og varmet det lille barnet som jeg hadde overtatt ansvaret for. Man kunne se redselen i øynene. Frykten var stor. Hvor skulle vi? Uvisst. Ryktene sa både Danmark og England. Full forvirring. Satt og tenkte på familien min. Vennene mine. Pappa som var igjen i Bergen. Ingen dekning på mobilen. Lite strøm. Bekymret. Alt for mange tanker i hodet som boret seg gjennom hjernen min. Hva skjer videre? Herregud. Ante ikke. Barnet hadde ikke sagt et ord. Jeg fortalte at alt kom til å gå bra. Ikke vær redd. Alle var redde. Vinden blåste tak i seilbåten. Bølgene slo høyt. Vi satt der og hadde null peiling. Frøs. Hadde bilder i hodet fra tusenvis av panikkfylte mennesker i Norges nest største by som ble bombet og skutt på. Kaos. De bildene. Hvordan kunne det skje? I Norge liksom? Hva faen. En utenkelig tanke. Barnet skalv. Hun var ikke den eneste.

 

Etter noen timer eller mer hadde sjøen begynt å roe seg. Endelig. Det satt en fyr litt til høyre for oss og spilte munnspill. Sannsynligvis en av gatemusikantene. Fint, men sykt. Alt er sykt. Denne situasjonen. Hadde ikke sett noe til mannen med det lille barnet siden jeg kom på båten. Han bare så godt som forsvant. Som om det skulle vært mulig. Ikke verdens største båt akkurat. Men nå var det ganske mange mennesker der. Nesten for mange. Båten var stappfull. Omtrent sånn man bare ser på nyhetene. Bare at båten der er enda mindre. Galskap. Hvorfor skal det være sånn? Mange tanker fløt fritt rundt i hodet. At folk gidder. Gidder å lage sånn kaos. Må jo være ganske stressende for de og. Pustet tungt. Prøvde å slappe av. Lettere tenkt enn gjort. Lukket øynene. Tenke positive tanker. Blomster og sol. Glade mennesker, strand og bomber. Faen. Nytter ikke. Realiteten regjerer over fantasien. Vanskelig. Håpløst. Det verste var at vi ikke visste hvor vi skulle eller hva vi skulle. Hvorfor vi skulle, og om vi kom til å få et liv. Fikk vi et liv? Hadde ikke peiling. Alt ble liksom borte den dagen. Friheten vår. Holdt rundt barnet mens jeg tenkte på det som var, alt som var. Tenkte på om moren hennes var bekymret. Om hun var i live. Fikk litt skyldfølelse.

 

Timene gikk. Vi satt der. Det var jo det eneste vi kunne gjøre. Noen gråt. Andre skalv. Få trøstet. En individuell sorg, men et felles tap. Det var fasiten. Om det så i det hele tatt var en fasit. Dette er jo bare absurd. Tullete. For en uke siden planla jeg juleferie liksom. Plutselig satt jeg på en båt med minst hundre andre mennesker og kjente på en reell frykt. Ikke bare for livet, men for at døden skulle bli en lengsel. Et ønske. Et håp. Ikke faen. Dette aksepterer jeg ikke. Som om det liksom skulle ha noe å si i det store og hele. Tenkte meg om. Ble svak. Herregud, så liten jeg er.

 

Plutselig så vi land. Hvor er vi nå? Tenkte det var på tide at vi så land. Ante ikke hvilket det var. Folk begynte å snakke. Danmark? England? Var det en av de? Noen reiste seg i håp om å få bedre oversikt. Andre strakk seg bare. Det kom så mange spørsmål i hodet mitt at jeg nesten sprakk. Kjente det strømmet en blanding av lettelse og fortvilelse på en gang. Visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere. Eller føle. Men jeg var i hvert fall trygg. I det minste. Trygg. Den lille biten av frihet som aldri kan gi deg fullstendig lykke. Litt nervøs. Nervøs for å ikke høre fra de hjemmefra. Eller å i det hele tatt høre fra de hjemmefra. Uansett så kunne det ikke være noe positivt.

 

Vi nærmet oss. Nå var det like før vi skulle legge til kai. Spenningen steg. Nervøsiteten vibrerte helt ut til fingertuppene. Pulsen var på plass. Nå kunne vi i hvert fall komme oss videre med et eller annet. Livet kunne fortsette på et vis. Båtturen var liksom en ''timeout'' fra livet. Det var like før. Plutselig hørte jeg et skrik. Snudde meg brått. Elleve menn hadde reist seg opp med hver sin AK-47. Hva faen. Tok tak i barnet og holdt rundt henne. De ropte at vi skulle holde kjeft. Som om det var et problem. Ingen sa noe. Bortsett fra en eldre mann, han gråt. Pang. Ble skutt. Hevet over dekk. Rett i vannet. Ferdig.

 

De krevde at vi skulle betale de titusen norske kroner for turen. Titusen for menn, åttetusen for kvinner og femtusen for barn. Livene våre hadde tydeligvis fått en prislapp. Følelsen av at titusen kroner var veldig mye penger, blandet seg med staheten min om at vi alle var verdt mye mer. Fryktelig mye mer. Noe jeg selvfølgelig ikke tenkte høyt. Jeg måtte ut med femtentusen kroner. Herregud. Hadde jeg egentlig femtentusen kroner? Nei. Fikk rolig panikk. Mennene gikk rundt for å samle inn penger. Noen ga smykkene sine. Hadde jeg noe verdifullt? En smarttelefon og en hundrelapp. Herlig. Jeg tenkte at det var slutten. Tenk da, Simen. Tenk. Skulle jeg liksom ende livet mitt med å drepe barnet jeg hadde tatt med meg? Herregud. De var rett ved siden av. Like før de kom bort. Jeg tok opp mobilen min. Har et deksel rundt mobilen med kortholder i. Jeg måtte jo nesten forsøke. Det var den eneste muligheten. En av de sparket borti meg og ba meg gi penger. Jeg så rolig opp på han. Så han inn i øynene. Tok rolig frem en lapp med fire tall på og Mastercardet mitt. Fortalte at det var tyvetusen på det og håpet det gikk fint. Han nølte. Gikk bort til noen av de andre og diskuterte. Kom tilbake til meg og sa det var ok. Etterpå har jeg tenkt på om de resterende femtusen kunne hjulpet en av de til venstre for meg som ble brutalt drept. Herregud.

 

Vi var så godt som halvert i båten. Stillheten var stor. Den ene terroristen reiste seg. For det var de var, terrorister. Han åpnet kjeften sin og fortalte på bergensk om landet vi hadde kommet til. Hvor vi skulle dra og hva som ventet oss. Han fortalte nærmeste om gull og grønne skoger. Naive meg var skeptisk. Jeg så på de med et drepende blikk. Er det virkelig nordmenn? Herregud.

 

Vi la til kai. Folk ble nærmest dyttet i land. Barnet og jeg var omtrent sist. Bak meg forsvant mennene i båten. Rike på andres frykt. Råttent. Jeg snudde meg og så på båten. Der jeg så jeg han igjen. Mannen med barnet. Den jævelen. De forsvant etterhvert i horisonten.

 

Og her står vi da. Barnet og jeg i vårt nye land. Alene sammen i Tyskland.

 

 

Forteller mer senere..

 

Med vennlig hilsen

 

Simen.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits