0

Flukten p seilbten

    Publisert 05.12.2015 klokka 13:55 i kategorien Hjemmeside

N har det gtt noen dager siden vi hev oss i btene i full panikk. Jeg er sliten. Skjnner lite. Sjen var jvlig. Kaldt. Blgete. Satt som sild i tnne og varmet det lille barnet som jeg hadde overtatt ansvaret for. Man kunne se redselen i ynene. Frykten var stor. Hvor skulle vi? Uvisst. Ryktene sa bde Danmark og England. Full forvirring. Satt og tenkte p familien min. Vennene mine. Pappa som var igjen i Bergen. Ingen dekning p mobilen. Lite strm. Bekymret. Alt for mange tanker i hodet som boret seg gjennom hjernen min. Hva skjer videre? Herregud. Ante ikke. Barnet hadde ikke sagt et ord. Jeg fortalte at alt kom til g bra. Ikke vr redd. Alle var redde. Vinden blste tak i seilbten. Blgene slo hyt. Vi satt der og hadde null peiling. Frs. Hadde bilder i hodet fra tusenvis av panikkfylte mennesker i Norges nest strste by som ble bombet og skutt p. Kaos. De bildene. Hvordan kunne det skje? I Norge liksom? Hva faen. En utenkelig tanke. Barnet skalv. Hun var ikke den eneste.

Etter noen timer eller mer hadde sjen begynt roe seg. Endelig. Det satt en fyr litt til hyre for oss og spilte munnspill. Sannsynligvis en av gatemusikantene. Fint, men sykt. Alt er sykt. Denne situasjonen. Hadde ikke sett noe til mannen med det lille barnet siden jeg kom p bten. Han bare s godt som forsvant. Som om det skulle vrt mulig. Ikke verdens strste bt akkurat. Men n var det ganske mange mennesker der. Nesten for mange. Bten var stappfull. Omtrent snn man bare ser p nyhetene. Bare at bten der er enda mindre. Galskap. Hvorfor skal det vre snn? Mange tanker flt fritt rundt i hodet. At folk gidder. Gidder lage snn kaos. M jo vre ganske stressende for de og. Pustet tungt. Prvde slappe av. Lettere tenkt enn gjort. Lukket ynene. Tenke positive tanker. Blomster og sol. Glade mennesker, strand og bomber. Faen. Nytter ikke. Realiteten regjerer over fantasien. Vanskelig. Hplst. Det verste var at vi ikke visste hvor vi skulle eller hva vi skulle. Hvorfor vi skulle, og om vi kom til f et liv. Fikk vi et liv? Hadde ikke peiling. Alt ble liksom borte den dagen. Friheten vr. Holdt rundt barnet mens jeg tenkte p det som var, alt som var. Tenkte p om moren hennes var bekymret. Om hun var i live. Fikk litt skyldflelse.

Timene gikk. Vi satt der. Det var jo det eneste vi kunne gjre. Noen grt. Andre skalv. F trstet. En individuell sorg, men et felles tap. Det var fasiten. Om det s i det hele tatt var en fasit. Dette er jo bare absurd. Tullete. For en uke siden planla jeg juleferie liksom. Plutselig satt jeg p en bt med minst hundre andre mennesker og kjente p en reell frykt. Ikke bare for livet, men for at dden skulle bli en lengsel. Et nske. Et hp. Ikke faen. Dette aksepterer jeg ikke. Som om det liksom skulle ha noe si i det store og hele. Tenkte meg om. Ble svak. Herregud, s liten jeg er.

Plutselig s vi land. Hvor er vi n? Tenkte det var p tide at vi s land. Ante ikke hvilket det var. Folk begynte snakke. Danmark? England? Var det en av de? Noen reiste seg i hp om f bedre oversikt. Andre strakk seg bare. Det kom s mange sprsml i hodet mitt at jeg nesten sprakk. Kjente det strmmet en blanding av lettelse og fortvilelse p en gang. Visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere. Eller fle. Men jeg var i hvert fall trygg. I det minste. Trygg. Den lille biten av frihet som aldri kan gi deg fullstendig lykke. Litt nervs. Nervs for ikke hre fra de hjemmefra. Eller i det hele tatt hre fra de hjemmefra. Uansett s kunne det ikke vre noe positivt.

Vi nrmet oss. N var det like fr vi skulle legge til kai. Spenningen steg. Nervsiteten vibrerte helt ut til fingertuppene. Pulsen var p plass. N kunne vi i hvert fall komme oss videre med et eller annet. Livet kunne fortsette p et vis. Btturen var liksom en ''timeout'' fra livet. Det var like fr. Plutselig hrte jeg et skrik. Snudde meg brtt. Elleve menn hadde reist seg opp med hver sin AK-47. Hva faen. Tok tak i barnet og holdt rundt henne. De ropte at vi skulle holde kjeft. Som om det var et problem. Ingen sa noe. Bortsett fra en eldre mann, han grt. Pang. Ble skutt. Hevet over dekk. Rett i vannet. Ferdig.

De krevde at vi skulle betale de titusen norske kroner for turen. Titusen for menn, ttetusen for kvinner og femtusen for barn. Livene vre hadde tydeligvis ftt en prislapp. Flelsen av at titusen kroner var veldig mye penger, blandet seg med staheten min om at vi alle var verdt mye mer. Fryktelig mye mer. Noe jeg selvflgelig ikke tenkte hyt. Jeg mtte ut med femtentusen kroner. Herregud. Hadde jeg egentlig femtentusen kroner? Nei. Fikk rolig panikk. Mennene gikk rundt for samle inn penger. Noen ga smykkene sine. Hadde jeg noe verdifullt? En smarttelefon og en hundrelapp. Herlig. Jeg tenkte at det var slutten. Tenk da, Simen. Tenk. Skulle jeg liksom ende livet mitt med drepe barnet jeg hadde tatt med meg? Herregud. De var rett ved siden av. Like fr de kom bort. Jeg tok opp mobilen min. Har et deksel rundt mobilen med kortholder i. Jeg mtte jo nesten forske. Det var den eneste muligheten. En av de sparket borti meg og ba meg gi penger. Jeg s rolig opp p han. S han inn i ynene. Tok rolig frem en lapp med fire tall p og Mastercardet mitt. Fortalte at det var tyvetusen p det og hpet det gikk fint. Han nlte. Gikk bort til noen av de andre og diskuterte. Kom tilbake til meg og sa det var ok. Etterp har jeg tenkt p om de resterende femtusen kunne hjulpet en av de til venstre for meg som ble brutalt drept. Herregud.

Vi var s godt som halvert i bten. Stillheten var stor. Den ene terroristen reiste seg. For det var de var, terrorister. Han pnet kjeften sin og fortalte p bergensk om landet vi hadde kommet til. Hvor vi skulle dra og hva som ventet oss. Han fortalte nrmeste om gull og grnne skoger. Naive meg var skeptisk. Jeg s p de med et drepende blikk. Er det virkelig nordmenn? Herregud.

Vi la til kai. Folk ble nrmest dyttet i land. Barnet og jeg var omtrent sist. Bak meg forsvant mennene i bten. Rike p andres frykt. Rttent. Jeg snudde meg og s p bten. Der jeg s jeg han igjen. Mannen med barnet. Den jvelen. De forsvant etterhvert i horisonten.

Og her str vi da. Barnet og jeg i vrt nye land. Alene sammen i Tyskland.

Forteller mer senere..

Med vennlig hilsen

Simen.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits