1

Drmmen

    Publisert 08.12.2015 klokka 16:42 i kategorien Hjemmeside

Det har gtt en stund n. Biter begynner falle p plass. Allikevel er det vanskelig forst. Vi har blitt flyttet p flere ganger p grunn av innstrmningen av nordmenn. Det kommer mange. Fryktelig mange. Fullstendig kaos. En liten landsby i Belgia er forelpig siste stopp. Sitter her og bygger Lego med den lille jenta. Holder motet oppe. Realiteten kommer sigende. Vi er flyktninger.

For noen uker siden ble byen jeg bodde i angrepet. Folk ble skutt p. Bomber gikk av. Alle lp. Vi flyktet. Havnet i Tyskland. P noen f dager kom det s mange nordmenn til Tyskland at innbyggerne der reagerte. Vi ble en politisk kasteball. Ble flyttet nord i Tyskland, s sr. Til slutt ble vi sendt til Sveits. Men Sveits ville ikke ha oss der. Vi ble kalt lykkejegere. Folk sa vi burde komme oss tilbake dit vi kom fra. Ble sendt ut av Sveits. Havnet nord i Frankrike. De flte vi hadde opplevd s mye at de var redd vi skulle gjre noe galt. S da ble vi sendt hit til Belgia. Her har vi vrt i to dager. Ogs her merker vi reaksjonene. Det er voldsomt. Folk er redde. Sinte. Frykten er reell. Det har allerede vrt flere psatte branner i forskjellige mottak. Vi er bekymret. Demonstrasjoner rundt om i Europa mot at landet de bor i skal ta oss i mot. Hva har vi gjort? Det siste jeg fikk vite var at det var Russland som angrep oss. Flere land i Europa, deriblant Belgia, stttet russerne. Alt er absurd.

Flere har gtt ut i media og advart mot oss. Leserinnlegg i avisene fra innbyggere som sier de prioriterer oss, flyktningene, fr de eldre. Det var jo ikke mening delegge festen liksom, men vi har akkurat mistet alt vi hadde. Noen sier vi ikke er ordentlig flyktinger, og argumenterer med at vi har smarttelefon. Man er jo faen ikke flyktning om man har smarttelefon. Og snn fortsetter det. Det siste var at vi nordmenn klager for mye. Men nr sant skal sies s er ikke maten her s god. Vi har heller ikke nok ladere til mobilene vre. Og det er ingen som hjelper oss med skikkelige klr. Nr sant skal sies s er jeg mkk lei hele denne situasjonen. Alt jeg vil n er ha det snn det var. Ta meg en lang varm dusj. Lage meg litt pannekaker. Herregud jeg savner pannekaker. Her i Belgia fr vi bare noe trt kjtt og trfler. Hver dag! Jeg er lei. Er ikke rart vi klager. Vi er jo mennesker for pokker. Og senga vr, den er s smal. Den er s smal at jeg m sove p siden for f plass. Ogs er det Belgia som klager p oss? Herregud. Verden er for jvlig.

N har jeg lagt den lille jenta. Hun sover. Trygt. Med en fillete dyne over seg. Ubevisst p alt som skjer. P realiteten. Jeg gr ut av rommet. Ned den sterile gangen mot kantina. Ble litt trst. Trenger vann. Tar en kopp og fyller den med en av flaskene i kjleskapet. Ftt beskjed om at vannet i springen ikke er noe srlig. Tar meg en slurk. Setter fra meg koppen. Gr gangen tilbake igjen. S plutselig kjenner jeg det rsker i hyrearmen min. Noen har tatt tak i den. En annen hnd foran munnen min. En tredje tar tak i venstrearm. S kommer det en person foran meg med finlandshette og tar tak i beina mine. Jeg er maktesls. Desperat. De brer meg opp en trapp. Jeg prver rive meg ls. Nytter ikke. Tre svre menn har tatt tak i meg. Menn med hakekors p jakka si. N er vi verst i trappa. Vi beveger oss gjennom en lang gang. Noen str fortvilet og ser p. Hva er det som skjer? Plutselig hrer jeg et vindu som pner seg. De tre mennene sier noe p fransk. Jeg prver et siste rykk i alle muskler for komme meg ls. Nytter ikke. Hjelpels. Fortapt. De tar et godt tak i meg. Hiver meg ut vinduet i tredje etasje. Jeg svever. Ser bakken nrme seg. S mange tanker som strmmer p samtidig. Kun et par sekunder unna asfalten nedenfor n. N, to....

S smalt det. Jeg brvknet i sengen min. Aldri vrt s svett fr. S meg rundt. Satt bena p gulvet. Trakk vekk dynen. Stakk i dusjen. Kledde p meg. S meg selv i speilet. Herregud. Sjekket klokken. Pusset tennene. Tok p meg et par sko. Gikk ut dren. Spaserte nedover gaten. Forbi alle menneskene. Sjekket mobilen min. Nrmet meg n. Gikk p bussen. Satt meg ned. Pustet dypt. Tankene strmmet. Alt virket s ekte. S hrer jeg noen skrike. Det er en mann som roper til en ung fyr. Oppmerksomheten tar meg. Jeg flger med. Fr oversikt. Mannen roper at snne som han ikke hrer hjemme her. Han fortsetter rope. Skriker ting som ''jvla muslim'' og ''negerfaen''. Sinne koker. Blodet bobler. Adrenalinet smeller. Jeg reiser meg. Gr bestemt bort. Mannen fortsetter med si at denne unge fyren tar av godene vre. At han er en av grunnene til at vr kultur blir vasket bort. Med en nedlatende, ekkel tone sier han at denne fyren er med p gjre oss her hjemme til flyktninger. Jeg blir forbannet. Bussen stopper for slippe p flere mennesker. Jeg tar tak i mannen og forteller han at han skal skjerpe seg. Sier jeg blir flau. Og fortsetter med fortelle han at slike mennesker hrer ikke hjemme p en slik buss, eller i Norge for den slags skyld. Jeg tar tak i armen hans og drar han bevisst mot utgangsdren og helt ut av bussen. Forteller han at han skal dra tilbake der han kom fra og skamme seg.

S satt jeg meg p bussen igjen ved siden av den unge fyren, til full applaus. Slike mennesker skal ikke fritt f spre fremmedfrykt og hat. At slike rasister koster Norge mer enn flyktinger som trenger vr hjelp. Slike mennesker skal ikke f lov til blomstre i Norge. Slike mennesker skal ikke f vinne.

Hver og en av oss har et felles ansvar for gjre verden til et bedre sted. Og jeg har startet med meg selv.

Alt var bare en drm.

Med vennlig hilsen

Simen.

n kommentar

Rebecca

09.12.2015 kl.21:41

sterkt! Kjempe bra skrevet! Hper dette vekker mange. Det vekte ihvertfall enda mer hos meg. De vil jo bare ha tilbake sitt vanlige liv.

Skriv en ny kommentar

hits