1

Drømmen

    Publisert 08.12.2015 klokka 16:42 i kategorien Hjemmeside

 

Det har gått en stund nå. Biter begynner å falle på plass. Allikevel er det vanskelig å forstå. Vi har blitt flyttet på flere ganger på grunn av innstrømningen av nordmenn. Det kommer mange. Fryktelig mange. Fullstendig kaos. En liten landsby i Belgia er foreløpig siste stopp. Sitter her og bygger Lego med den lille jenta. Holder motet oppe. Realiteten kommer sigende. Vi er flyktninger.

 

For noen uker siden ble byen jeg bodde i angrepet. Folk ble skutt på. Bomber gikk av. Alle løp. Vi flyktet. Havnet i Tyskland. På noen få dager kom det så mange nordmenn til Tyskland at innbyggerne der reagerte. Vi ble en politisk kasteball. Ble flyttet nord i Tyskland, så sør. Til slutt ble vi sendt til Sveits. Men Sveits ville ikke ha oss der. Vi ble kalt lykkejegere. Folk sa vi burde komme oss tilbake dit vi kom fra. Ble sendt ut av Sveits. Havnet nord i Frankrike. De følte vi hadde opplevd så mye at de var redd vi skulle gjøre noe galt. Så da ble vi sendt hit til Belgia. Her har vi vært i to dager. Også her merker vi reaksjonene. Det er voldsomt. Folk er redde. Sinte. Frykten er reell. Det har allerede vært flere påsatte branner i forskjellige mottak. Vi er bekymret. Demonstrasjoner rundt om i Europa mot at landet de bor i skal ta oss i mot. Hva har vi gjort? Det siste jeg fikk vite var at det var Russland som angrep oss. Flere land i Europa, deriblant Belgia, støttet russerne. Alt er absurd.

 

Flere har gått ut i media og advart mot oss. Leserinnlegg i avisene fra innbyggere som sier de prioriterer oss, flyktningene, før de eldre. Det var jo ikke mening å ødelegge festen liksom, men vi har akkurat mistet alt vi hadde. Noen sier vi ikke er ordentlig flyktinger, og argumenterer med at vi har smarttelefon. Man er jo faen ikke flyktning om man har smarttelefon. Og sånn fortsetter det. Det siste var at vi nordmenn klager for mye. Men når sant skal sies så er ikke maten her så god. Vi har heller ikke nok ladere til mobilene våre. Og det er ingen som hjelper oss med skikkelige klær. Når sant skal sies så er jeg møkk lei hele denne situasjonen. Alt jeg vil nå er å ha det sånn det var. Ta meg en lang varm dusj. Lage meg litt pannekaker. Herregud jeg savner pannekaker. Her i Belgia får vi bare noe tørt kjøtt og trøfler. Hver dag! Jeg er lei. Er ikke rart vi klager. Vi er jo mennesker for pokker. Og senga vår, den er så smal. Den er så smal at jeg må sove på siden for å få plass. Også er det Belgia som klager på oss? Herregud. Verden er for jævlig.

 

Nå har jeg lagt den lille jenta. Hun sover. Trygt. Med en fillete dyne over seg. Ubevisst på alt som skjer. På realiteten. Jeg går ut av rommet. Ned den sterile gangen mot kantina. Ble litt tørst. Trenger vann. Tar en kopp og fyller den med en av flaskene i kjøleskapet. Fått beskjed om at vannet i springen ikke er noe særlig. Tar meg en slurk. Setter fra meg koppen. Går gangen tilbake igjen. Så plutselig kjenner jeg det røsker i høyrearmen min. Noen har tatt tak i den. En annen hånd foran munnen min. En tredje tar tak i venstrearm. Så kommer det en person foran meg med finlandshette og tar tak i beina mine. Jeg er maktesløs. Desperat. De bærer meg opp en trapp. Jeg prøver å rive meg løs. Nytter ikke. Tre svære menn har tatt tak i meg. Menn med hakekors på jakka si. Nå er vi øverst i trappa. Vi beveger oss gjennom en lang gang. Noen står fortvilet og ser på. Hva er det som skjer? Plutselig hører jeg et vindu som åpner seg. De tre mennene sier noe på fransk. Jeg prøver et siste rykk i alle muskler for å komme meg løs. Nytter ikke. Hjelpeløs. Fortapt. De tar et godt tak i meg. Hiver meg ut vinduet i tredje etasje. Jeg svever. Ser bakken nærme seg. Så mange tanker som strømmer på samtidig. Kun et par sekunder unna asfalten nedenfor nå. ÈN, to....

 

 

Så smalt det. Jeg bråvåknet i sengen min. Aldri vært så svett før. Så meg rundt. Satt bena på gulvet. Trakk vekk dynen. Stakk i dusjen. Kledde på meg. Så meg selv i speilet. Herregud. Sjekket klokken. Pusset tennene. Tok på meg et par sko. Gikk ut døren. Spaserte nedover gaten. Forbi alle menneskene. Sjekket mobilen min. Nærmet meg nå. Gikk på bussen. Satt meg ned. Pustet dypt. Tankene strømmet. Alt virket så ekte. Så hører jeg noen skrike. Det er en mann som roper til en ung fyr. Oppmerksomheten tar meg. Jeg følger med. Får oversikt. Mannen roper at sånne som han ikke hører hjemme her. Han fortsetter å rope. Skriker ting som ''jævla muslim'' og ''negerfaen''. Sinne koker. Blodet bobler. Adrenalinet smeller. Jeg reiser meg. Går bestemt bort. Mannen fortsetter med å si at denne unge fyren tar av godene våre. At han er en av grunnene til at vår kultur blir vasket bort. Med en nedlatende, ekkel tone sier han at denne fyren er med på å gjøre oss her hjemme til flyktninger. Jeg blir forbannet. Bussen stopper for å slippe på flere mennesker. Jeg tar tak i mannen og forteller han at han skal skjerpe seg. Sier jeg blir flau. Og fortsetter med å fortelle han at slike mennesker hører ikke hjemme på en slik buss, eller i Norge for den slags skyld. Jeg tar tak i armen hans og drar han bevisst mot utgangsdøren og helt ut av bussen. Forteller han at han skal dra tilbake der han kom fra og skamme seg.

 

Så satt jeg meg på bussen igjen ved siden av den unge fyren, til full applaus. Slike mennesker skal ikke fritt få spre fremmedfrykt og hat. At slike rasister koster Norge mer enn flyktinger som trenger vår hjelp. Slike mennesker skal ikke få lov til å blomstre i Norge. Slike mennesker skal ikke få vinne.

 

Hver og en av oss har et felles ansvar for å gjøre verden til et bedre sted. Og jeg har startet med meg selv.

 

Alt var bare en drøm.

 

Med vennlig hilsen

 

Simen.

 

Én kommentar

Rebecca

09.12.2015 kl.21:41

sterkt! Kjempe bra skrevet! Håper dette vekker mange. Det vekte ihvertfall enda mer hos meg. De vil jo bare ha tilbake sitt vanlige liv.

Skriv en ny kommentar

hits